Før gjødselen går i jorden i november, er det én ting som avgjør: beveger planten fortsatt vann? Er potten fremdeles tung mange dager etter forrige vanning, står skuddet stille, og legger det seg et hvitt belegg langs kanten av potten, er svaret nei. Da går gjødselen tilbake i skapet. Mineralene når nemlig bladene sammen med vannet planten mister gjennom transpirasjonen, så når vanntransporten bremser, bremser næringstransporten samtidig — og saltene blir liggende igjen i jorden rundt røttene.
Jeg har gjort denne runden så mange novemberer at jeg har sluttet å kalle det gjødsling. Det er mer som å veie en potte.
Det er mørkt når jeg kommer hjem. Sansevieriaen i terrakotta står i nordvinduet, og jeg løfter den på flatt hånd. Nesten samme tyngde som da jeg vannet den sist. Tolv dager siden. Jeg setter den ned igjen. Ingen nytt blad på vei opp av rosetten, ingen endring i sentrum siden september. Jordoverflaten er tørr og grå, men to centimeter ned er den fortsatt mørk.
Da er svaret gitt, og det har ingenting med datoen å gjøre.
Jeg klemmer en klype jord fra kanten av potten, ikke fra midten. Det er langs kanten røttene sitter, og det er der fuktigheten holder seg. Klumper jorden seg mellom fingrene, er det vann igjen. Smuldrer den og faller fra hverandre, er det mindre å fordampe fra — men det betyr ikke at planten er sulten.
Hvorfor vannet og mineralene følger hverandre
Det jeg egentlig ser etter, er en kjede. Vann fordamper fra bladene gjennom spalteåpningene, og det skaper et sug nedover gjennom stilken og ned i røttene. Suget trekker vann inn fra jorden. Mineralene som er løst i jordvannet, følger med oppover. Opptaket er ikke bare passivt — røttene bruker også energi på å hente inn ioner aktivt — men den aktive biten går på samme budsjett som resten av planten.
I november er budsjettet lite. Lyset gjennom et norsk vindu er en brøkdel av det planten hadde i juni, og det lille som kommer inn, rekker så vidt til å holde ved like det som allerede er der. Spalteåpningene står mindre åpne, transpirasjonen faller, og strømmen oppover blir svakere. Samtidig bygger planten nesten ikke nytt vev. Behovet faller fra begge sider på én gang: mindre vann oppover, og mindre nytt vev som skal bygges.
Derfor er gjødsling i november ikke et spørsmål om å gi litt mindre enn i sommer. Det er et spørsmål om det i det hele tatt går en strøm.
Det hvite belegget langs kanten
Neste sjekk er potten selv. Jeg ser langs innerkanten, nedover utsiden av terrakottaen og ned mot underskålen. Noen ganger er det der: en tørr, kalkaktig ring, som om noen har strødd salt på kanten.
Det er det.
Hver gang jeg vanner, kommer mineraler inn i potten sammen med vannet. En del tas opp av røttene. Resten blir igjen. Vann fordamper både fra bladene og fra jordoverflaten, og når vannet fordamper, blir mineralene igjen. De forsvinner ingen steder. De hoper seg opp i det lille jordvannet røttene sitter i, og når opptaket samtidig er på sitt laveste, stiger konsentrasjonen i nettopp det vannet som er der.
Dette er motsatt av hva folk forventer. Tanken er at lite vanning om vinteren betyr at planten får lite. Realiteten er at den kan sitte i sterkere jordvann i november enn i mai — ikke fordi noen har gjødslet mer, men fordi vannet har gått ut og saltene har blitt igjen.
Bladkanten du tror kommer av tørr luft
Alle som har hatt planter gjennom en norsk vinter kjenner de brune bladspissene. Inneluften blir tørr når varmen står på, og det er den forklaringen alle gir først.
Men de samme brune spissene kan komme nedenfra. Når konsentrasjonen i jordvannet blir høy nok, blir det vanskeligere for røttene å ta opp vann i det hele tatt, og de fineste røttene — de som gjør jobben — tar skade først. Skaden viser seg oppe på bladet, som tørre kanter og brune spisser, ofte på de eldste bladene først.
Det som skiller de to, er fordelingen. Tørr luft rammer alt i samme vindu omtrent likt. Salter rammer den ene potten det gjelder. Jeg har hatt to pothos stående side om side i samme nordvindu, med samme luft og samme temperatur, der den ene fikk brune spisser og den andre ikke. Forskjellen lå i potten, ikke i luften. Etter det begynner jeg alltid med kanten av potten før jeg begynner med luftfuktigheten.
Skyllingen kommer før gjødselen, ikke etter
Er det hvite belegget der, er rekkefølgen fast: skyll først. Jeg setter potten i vasken eller i en balje og lar vann renne gjennom til det kommer ut av hullene i bunnen, og fortsetter i noen runder til det som renner ut ikke lenger lukter jord og salt. Romtemperert vann som har stått over natten — kaldt vann rett fra springen i november vil jeg ikke slippe ned på røttene. Så får potten renne skikkelig av, og underskålen tømmes. En potte som blir stående i vannet etter skyllingen, har bare fått saltvannet tilbake.
Etterpå venter jeg noen dager før jeg i det hele tatt vurderer næring. Jorden skal få trekke seg litt sammen igjen, og planten skal få vise om den faktisk er i gang.
Aldri i tørr jord
En ting lærte jeg den tunge veien, av en hoya jeg nesten mistet: gjødsel ned i tørr jord er den verste kombinasjonen. Røttene er tørre, og det som kommer ned, kommer ned konsentrert, rett på de fine røttene. Vanner jeg først og gir næring senere — eller neste gang — forsvinner problemet av seg selv. Rekkefølgen er alltid vann, så næring. Aldri omvendt.
Når potten begynner å tørke raskere enn i oktober
Så når skal gjødselen faktisk i? Signalet er at noe har endret seg. Grønnrenna i sørvinduet som brukte to uker på å tørke i oktober og nå bruker seks dager, er i gang. Det er den samme strømmen som skal frakte mineralene, og den har økt. Hoyaen som setter nye knopper under vekstlampen i slutten av november, sier det samme.
Da gir jeg litt, svakere enn jeg gjør i mai, og bare til de plantene som viser at de vokser. ZZ-planta i nordvinduet får ingenting før i februar, kanskje mars. Aglaonemaen får ingenting. Sansevieriaen får ingenting. Ikke fordi en regel sier det, men fordi pottene deres fortsatt er tunge, og bladene deres ikke taper mer vann enn de gjorde i oktober.
Forbeholdet er at dette er min potte i min leilighet. Har du planten under et vekstlys som står på i mange timer, er november hos deg noe annet enn november i nordvinduet mitt. Har du nylig pottet om i fersk jord, står det allerede næring der, og da er en pause bare riktig. Og enkelte planter bruker vinteren på å blomstre, som hoyaen — da går det en annen strøm, og den følger blomsten, ikke kalenderen.
Sjekken jeg faktisk går gjennom
- Løft potten. Tung eller lett, og hvor lenge siden forrige vanning?
- Kjenn på jorden langs kanten av potten, ikke i midten.
- Se etter hvitt belegg på innerkanten og på jordoverflaten.
- Se på bladene: er det nytt vev på vei ut, eller står alt stille?
- Brune spisser i én potte og ikke i nabopotten peker nedover i jorden, ikke opp i luften.
- Er belegget der: skyll gjennom med romtemperert vann, la det renne av, tøm underskålen.
- Først når potten tørker raskere enn den gjorde i oktober, vurderer jeg næring — og bare til den planten som har endret seg.
Kalenderen sier ingenting om leiligheten din. Vekten av potten gjør det. Og i november er den sjelden lett.
