Ullus kan bli borte selv midt i mørketiden, men bare hvis du behandler angrepet som en prosess over seks til ti uker og ikke som én runde med fuktig klut. Rekkefølgen er fast: bekreft at det faktisk er ullus, isoler planten, fjern hvert synlige insekt for hånd, og gå over den igjen på faste intervaller lenge etter at den ser ren ut. Det som avgjør om du lykkes i en leilighet med nordvendt vindu og tørr radiatorluft, er sjelden selve fjerningen. Det er om du holder ut lenge nok, og om du klarer å si ærlig til deg selv at akkurat denne planten kanskje ikke er verdt vinteren.
Jeg fant det i januar, på en ZZ-plante som hadde stått nesten i ro siden oktober. Jeg løftet et blad for å se om det var et nytt skudd på vei, og der, nederst i bladhjørnet der bladstilken møter stengelen, satt en liten klump som så ut som en bomullsdott noen hadde rullet sammen mellom fingrene. Hvit, matt, lett pudret. Jeg tok på den. Den var tørr, ikke slimete. Så dyppet jeg fingeren i vann og tok på den igjen, og vannet prellet av. Det er den detaljen jeg alltid kjenner igjen først: pulveret støter vann. Du kan kjøre hele planten under dusjen, og ullusa sitter der like tørr og fin etterpå.
Puffer jeg på klumpen, gir den etter og viser en myk, oval kropp med fine ledd, beige eller svakt rosa. Den voksne hunnen beveger seg knapt. Ullus er skjoldlus, men mangler det harde skjoldet slektningene har. I stedet er hele kroppen dekket av et voksaktig pulver som holder på vannet i dem og får vann til å prelle av. Det er bare de yngste nymfene – kryperne – og de vingeløse hunnene som flytter på seg i det hele tatt. Det er hele grunnen til at én rengjøring aldri holder.
De sitter ikke tilfeldig. Jeg ser etter dem på de samme fem stedene hver gang: i bladhjørnene, langs midtnerven på undersiden av bladet, helt nede ved stengelen der den går i jorda, langs kanten av potta, og på vinduskarmen og hylla rundt. Det siste stedet er det folk glemmer. Kryperne går over kanten.
Det er også verdt å utelukke de andre hvite tingene før du setter i gang, ellers vasker du en plante som ikke feiler noe. Mugg i jorda er grå, lodden og lukter. Kalkutfelling er hardt og rører seg ikke. Perlittstøv er tørt pulver uten kropp under. Ullus har alltid en kropp under ulla.
Skaden viser seg sjelden som hull eller avgnagde kanter. Den viser seg som at planten slutter å vokse, at nye blad kommer ut skjeve og bleike, og at det legger seg en tynn klebrig film på bladene under – honningdugg, som de skiller ut mens de suger sevje. Noen ganger blir filmen svart av sotsopp. Ser du honningdugg, har du hatt ullus en stund allerede.
Derfor er planten som ser ren ut, ikke ren
Det er bare kryperne og de voksne hunnene som flytter på seg. Eggene ligger i en eggsekk av ull, og en slik sekk kan romme flere hundre egg som klekkes over uker, i vanlig romtemperatur. Når du fjerner alt du ser i dag, har du fjernet dagens generasjon. Eggene som klekkes neste uke, satt der hele tiden.
Derfor er ikke spørsmålet om du klarte å vaske godt nok. Spørsmålet er om du kommer tilbake og ser etter på dag tre, dag seks, dag ni, dag tolv, og så videre utover. En plante som ser ren ut to uker etter første runde, kan ha et nytt kull i et bladhjørne et helt annet sted enn der du først fant dem.
Mørketiden rammer planten, ikke insektet
Her er en ting jeg brukte lang tid på å forstå. Temperaturen inne i en norsk leilighet er omtrent den samme i januar som i juli. Ullusa utvikler seg derfor omtrent like fort hele året. Det er planten som endrer seg.
Fra november til februar er det knapt noe lys å snakke om, særlig i et nordvendt vindu, og planten fotosyntetiserer nesten ingenting. Den kan ikke vokse fra seg angrepet, og den bruker mye lenger tid på å erstatte bladene den mister. Samtidig står den i luft som er tørr og stillestående av varmen – og det er nettopp det ullusa liker best.
Det gir noen praktiske konsekvenser jeg holder meg til:
- Jeg vanner ikke mer enn vanlig for å «skylle ut» noe. I mørketiden dreper overvanning røttene raskere enn ullusa gjør.
- Jeg pakker ikke planten inn i en plastpose. Det gir varm, fuktig, stillestående luft, altså det motsatte av det jeg er ute etter.
- Jeg lar lufta bevege seg. En liten vifte på lavt nivå, litt avstand mellom pottene og en plassering som ikke er det tetteste og varmeste hjørnet i huset, har gjort jobben lettere for meg. Kryperne fester seg dårligere når lufta ikke står helt stille.
- Jeg flytter ikke planten til det varmeste og stilleste stedet jeg har, bare for å «isolere» den. Da gir jeg ullusa bedre forhold enn den hadde før.
Kalenderen er selve behandlingen
Slik gjør jeg det, steg for steg:
- Isoler. Eget rom hvis du har, ellers minst noen meter fra alle andre planter. Sjekk naboene samme dag, og igjen etter to uker. Det er kjedelig, men det er den ene kontrollen som avgjør om du står med én plante eller med alle.
- Fjern alt synlig. En fuktig bomullspinne eller et stykke papir. Ta insektet av planten og ned i en kopp vann, og hiv det. Ikke pirk det ned i potta.
- Tørk over kantene. Pottekant, underskål, vinduskarm, hylla under. Jeg har funnet krypere et godt stykke unna potta.
- Vurder jordoverflaten. Sitter ulla langs kanten øverst i jorda, fjerner jeg det øverste laget og fyller på ny jord. Full omplanting midt i mørketiden er en påkjenning planten ikke trenger, så den venter jeg med til behandlingen er over.
- Sjekk på kalender. Hver tredje til fjerde dag de første to ukene, deretter ukentlig. Lupe eller telefonkamera på zoom, og en lommelykt. Samme fem steder hver gang.
- Vent lenger enn du har lyst til. Har ingenting dukket opp siden forrige sjekk, og er det nye bladverket jevnt og grønt, kan planten tilbake til de andre rundt uke fem til seks. Naboene får to uker til med tilsyn.
Det finnes ingen rask versjon av dette. Problemet ligger i at det alltid finnes en eggsekk du ikke kunne se.
Når planten ikke er verdt vinteren
Noen ganger er det ærlige svaret å gi opp, og det er en avgjørelse, ikke et nederlag. Jeg ser særlig på tre ting.
Hvor godt kommer du til? En sansevieria der bladene sitter tett helt nede ved jorda, en aglaonema med mange blad i en tett krone, en hoya som har viklet seg rundt noe du ikke kan ta ned – der har du lommer du ikke får sett inn i, og hver lomme er et sted egg kan klekke uforstyrret. Har planten i tillegg mistet halvparten av bladene i januar og står i det mørkeste hjørnet du har, har den ingen reserver å vokse på mens du holder på.
Hvor lett er den å erstatte? En liten grønnrenne eller pothos er en plante du kan ta en stikling av og begynne på nytt. Vil du likevel prøve å beholde den, tar du en toppstikling med to ledd fra en stengel du har sett på fra alle sider, fjerner bladene nederst, går over stengelen med lupe under en lampe, og setter den i vann på et annet rom. Deretter sjekker du den hver uke i seks uker før den får komme til de andre. Det er en risiko, og den skal du vite om.
Hva koster de to utfallene? Beholder du alt, er det sannsynlige resultatet at du til slutt har ullus på hele samlingen. Kaster du én plante, har du mistet én plante. I februar, i en leilighet med lite lys, er det andre tapet nesten alltid mindre.
Rovinsekter hører til i veksthuset
Biologisk bekjempelse med rovinsekter – rovdyrbiller og snylteveps som spiser ullus – er vanlig i yrkesveksthus, og der fungerer det. Men det hviler på tre ting: gjentatte utsettinger, jevn varme, og en bestand av ullus som er stor nok til at rovdyrene faktisk finner den. I en leilighet med én plante på en vinduskarm i januar har du ingen av de tre. Rovdyrene spiser det som er der, og sulter. Eggene klekkes etterpå. Det er et verktøy for et veksthus, ikke for en nordvendt stue.
Det jeg sitter igjen med
Det er ikke rengjøringen som er vanskelig. Det er de seks ukene etterpå, når planten ser helt fin ut, og du fortsatt må løfte hvert blad og lyse inn i hvert bladhjørne for tredje gang. Det er den øvelsen som avgjør om ullusa blir borte hos deg eller bare tar en pause.
Og det er helt greit å bestemme seg for at denne planten ikke er den øvelsen verdt. Ta stiklingen, hiv resten, vask vinduskarmen, og kjøp noe nytt i mars når lyset kommer tilbake.
