Vintergjødsling av stueplanter er ikke et næringsspørsmål, det er et opphopningsspørsmål. Under norsk vinterlys bygger de fleste potteplanter nesten ikke nytt vev, og da blir det meste av det som tilføres, liggende igjen i jorda. Vannet fordamper, saltene blir igjen, og konsentrasjonen stiger. Det praktiske svaret er å stoppe gjødslingen fra oktober, holde den på et minimum for planter som faktisk vokser under lampe, og starte forsiktig igjen når nye blad kommer i februar eller mars. Full styrke fra første kanne er det som gjør mest skade.
Jeg står ved det nordvendte kjøkkenvinduet i begynnelsen av februar. Det er grålysning, noen minusgrader ute, og panelet under vinduet er varmt å ta på. ZZ-planta har stått der siden i høst. Jorda er tørr helt ned, og da jeg løfter potten, kjenner jeg hvor lett den er, mye lettere enn den ser ut.
Det jeg ser etter, er ikke bladene først. Det er kanten.
Innerst i potten, der jorda møter veggen, går det en blek ring. Hvitaktig, litt grå, som om noen har strødd et tynt lag mel rundt hele omkretsen. Jeg tar neglen og skraper. Det løsner som pulver, ikke som jord. Jeg klemmer det mellom fingrene, det føles tørt og litt kornete, og etterpå ligger det en svak grå hinne på huden. Det er ikke mugg. Mugg er lodden og lukter kjeller. Dette lukter ingenting.
Så heller jeg en halvliter vann over jorda, sakte, og ser det jeg egentlig ville sjekke: vannet forsvinner ikke nedover. Det finner en sprekk langs kanten og renner rett forbi jorda og ut i underskålen. Fire sekunder. Jeg gjødslet denne planten i november også, av gammel vane, og jorda har svart med å bli vannsky.
Det er den samme historien hver vinter, og den er lett å forklare feil.
Hva som egentlig skjer i potten fra oktober til mars
Når jeg vanner, kommer nitrogen, fosfor, kalium og mikronæringsstoffer ned i jorda som løste salter. Planten tar opp det den trenger gjennom røttene, og mengden den trenger, henger sammen med hvor mye nytt vev den bygger. Et nytt blad er nesten bare næring bygget om til vev.
I desember, i et nordvendt vindu i Norge, bygger planten svært lite. Det er knapt seks timer grålysning, og solen står så lavt at den nesten ikke treffer ruten min i det hele tatt. Det som teller for planten, er ikke antall timer, men den samlede lysmengden i løpet av et døgn, og den er lav nok til at planten ligger tett opp mot kompensasjonspunktet, der den så vidt produserer like mye som den bruker.
Samtidig står potten over et panel som holder rundt 21 grader, og lufta innendørs ligger et sted mellom 20 og 30 prosent relativ fuktighet når det er kaldt ute. Jeg har målt det med et enkelt hygrometer i flere år, og i januar er det sjelden over 30.
Lufta mellom jordpartiklene er tørst. Vann fordamper fra overflaten og fra jorda rundt røttene. En potte på tolv centimeter over et panel kan miste overflatefuktigheten i løpet av noen dager selv om planten knapt har drukket noe. Vannet forsvinner opp i rommet, men saltene er ikke flyktige. De blir liggende. Når vannmengden synker, stiger konsentrasjonen av det som er igjen, omtrent som i en gryte som koker inn.
Det er dette jeg mener med at vintergjødsling er et opphopningsproblem og ikke et sultproblem.
Krusten er ikke alltid gjødsel
Her må jeg være ærlig om noe jeg ofte ser forenklet. En hvit ring i kanten av potten kan ha to kilder, og de oppfører seg ikke likt.
Den ene er saltene fra gjødsel. Den andre er kalk fra vannet. Norsk springvann varierer mye fra sted til sted. Der jeg bor, kommer vannet fra en overflatekilde og er ganske bløtt, og da er det aller meste av den hvite ringen gjødselrester. Har du derimot vann fra grunnkilde med høy hardhet, vil en god del av krusten være kalsiumkarbonat som legger seg uansett hvor lite du gjødsler.
Forskjellen jeg går etter i praksis: gjødselkrusten er pudrete, løser seg opp neste gang du vanner, og kommer tilbake i løpet av noen uker. Kalkkrusten sitter hardere, føles mer som et skall, og blir ikke borte av vanning. Den sier mer om vannet enn om gjødslingen.
Har du kalk i kanten, kan du altså ikke lese av potten hvor mye som er samlet opp. Da må du gå etter planten i stedet.
Slik ser det ut på planten
Det jeg ser på planter som har fått for mye gjennom vinteren, er en ganske bestemt kombinasjon: brune, tørre kanter og spisser på flere blad samtidig, gjerne på de yngste, og en vekst som står stille. Ikke døende, ikke gulnende. Bare urørlig.
Det er stillstanden som er det tydeligste tegnet. Et blad som blir brunt i spissen, kan skyldes tørr luft, og i en norsk stue i februar er tørr luft nesten alltid med i bildet. Derfor ser jeg på tre ting samlet, og jeg trenger alle tre: at krusten eller gjødselhistorikken er der, at planten ikke har åpnet et eneste nytt blad siden september, og at den står i et vindu uten tilleggslys.
Har jeg alle tre, er det ikke luftfuktigheten alene som lager problemet. Det er saltmengden som gjør at røttene ikke klarer å ta opp vann selv når jorda er fuktig. Derfor kan en overgjødslet plante se ut som en plante som er tørstet ut.
Hvilke planter jeg gir helt fred
Sansevieria står i et vestvindu hos meg, og den får ingenting fra oktober til mars. Den lagrer vann og næring i bladene og jordstengelen, og den vokser praktisk talt ikke i den perioden. En dose i desember gjør ingenting positivt, og det som blir liggende, blir liggende lenge, fordi jorda knapt tørker når planten ikke drikker.
ZZ-planta følger omtrent samme regel. Den har jordstengler fulle av reserver, og den tåler å stå tørr. Jeg har hatt en stående over et varmt panel hele vinteren uten å gi den noe, og den kom tilbake i april som om ingenting hadde skjedd.
Pothos og hoya vurderer jeg individuelt. Står de under et vekstlys, kan de faktisk skyte et blad eller to i januar, og da kan de få litt. Står de i et nordvindu, får de ingenting. Aglaonema legger jeg i samme kategori som ZZ, men den er mer tilgivende for tørr luft og mer utsatt for kald trekk fra vinduet.
Det er ikke arten som bestemmer dosen. Det er om det kommer nytt vev.
Hvordan jeg starter igjen i februar og mars
Startsignalet mitt er ikke datoen. Det er et nytt blad som ruller seg ut, eller en ny knopp som dukker opp i jorda. Hos meg skjer det oftest i siste halvdel av februar under lampa, og i mars i nordvinduene, men det varierer med hvor kald vinteren har vært og hvor mye lys som faktisk har sluppet inn.
Når det skjer, gir jeg ikke full styrke. Jeg gir en svak blanding, godt svakere enn det jeg bruker i juli, én gang, og venter tre uker og ser. Har bladet vokst videre og ser friskt ut, gir jeg en gang til. Så øker jeg gradvis over fire til seks uker, til jeg er på normal styrke omtrent når det er lyst nok til at planten faktisk bruker det.
Et par ting jeg har lært den harde veien: ikke gjødsle tørr jord. Vann først, la det synke, og gjødsle på fuktig jord etterpå. Røtter som møter en konsentrert løsning i tørr jord, tar skade. Og ikke gjødsle en plante som allerede ser dårlig ut. Det er fristende, men det gjør nesten alltid vondt verre.
Hvorfor jeg bytter jord i stedet for å skylle
Saltene forsvinner ikke av seg selv. Det finnes to måter å bli kvitt dem på, og den ene er mye bedre når vinteren er over.
Den første er å kjøre store mengder vann gjennom potten til det som renner ut, er svakt. Det fungerer, men det krever at planten drikker og at jorda drenerer, og det etterlater en potte som står våt i flere dager. I februar, med en plante som knapt transpirerer, er det en dårlig idé. Jeg gjør det bare i april og mai, over vasken, med romtemperert vann, og lar potten renne helt av etterpå. Den skal aldri stå i underskålen med vann.
Den andre er å bytte jord. Når jeg repotterer i mars eller april, fjerner jeg saltene sammen med den gamle jorda, uten å presse vann gjennom en plante som ikke drikker. Jeg rister av det som løsner, kniper bort døde røtter, og setter den i ny jord. Da starter planten sesongen i et medium som ikke er mettet fra før.
Det er også grunnen til at ny jord kan være nok i seg selv den første sesongen. Mange jordblandinger inneholder gjødsel som varer i uker eller måneder. Gir jeg i tillegg, legger jeg til oppå noe som allerede er der.
Det jeg gjør nå i februar
Jeg står fortsatt ved vinduet. Jeg har skrapt løs den hvite ringen med neglen og tømt pulveret i søpla, ikke tilbake i potten. Jeg har funnet fram gjødselflasken, satt den øverst i skapet bak de andre flaskene, og bestemt at den skal stå der til det første nye bladet på pothosen har åpnet seg helt. Den dagen kan jeg ta den ned igjen, blande svakt og vanne på fuktig jord.
Inntil da får pottene stå. Det ser kanskje ut som om jeg ikke gjør noe. Men det er nettopp poenget: i et norsk vintervindu er det å ikke tilføre noe det som holder jorda brukbar til våren.
