Hvit ull i bladhjørnene på hoyaen er ullus, og den forsvinner ikke på én kveld. Den fjernes mekanisk: en bomullspinne fuktet i rødsprit eller isopropanol, presset mot bladfestet og dreid forsiktig rundt stilken, pluss en sjekk av pottekanten rett under jordoverflaten og av ledningen planten klatrer på. Hele gjennomgangen gjentas med omtrent en ukes mellomrom i fire til seks uker, fordi egg og nyklekte nymfer dukker opp igjen mellom rundene. Er en gren full av ull, er saksen raskere enn pinnen.
Det første jeg legger merke til er ikke planten. Det er vinduet.
Hoyaen min står i en bøyle ti centimeter fra et nordvendt stuevindu. I januar kommer lyset flatt og grått inn fra elleve til halv to, og radiatoren under karmen går jevnt hele døgnet. Inneluften blir tørr – jeg har målt den ned mot tretti prosent relativ luftfuktighet i de kaldeste ukene – og det er omtrent der ullusa har det best.
Du flytter potten for å komme til med vannkannen, og hånden blir hengende på karmen. Den er klissete. Ikke våt, ikke støvete, men seig, som om noen har sølt sukkervann og latt det tørke inn. Det er honningdugg, og den er det sikreste tegnet du får før du har sett et eneste insekt. Så: klistrer vinduskarmen seg, sitter det ullus i nærheten, selv om planten ser ren ut ovenfra.
Du løfter den ytterste grenen mot vinduet og vrir den sakte. Oversiden av bladene er mørkegrønn og blank. Ingenting. Så snur du bladet. Der bladstilken møter stengelen, i den lille klemmen mellom dem, sitter en klump hvit, lodden ull på størrelse med et knappenålshode. Den er ikke støv. Den er ikke luftrøtter. Du pirker i den med en tannpirker, og ullen flytter seg, langsomt, som om den går.
Der ullusa faktisk sitter
Fem steder dekker nesten alle tilfellene, og rekkefølgen betyr noe når du leter:
- Bladhjørnet, der bladstilken møter stengelen. Dette er hovedkvarteret. Ser du ull her, er det sannsynligvis mer lenger ut.
- Det nye skuddet ytterst på grenen. De mykeste bladene angripes først, og et skudd kan være fullt før du oppdager noe nederst på planten.
- Blomsterstilken, den lille, tørre knotten der hoyaen har blomstret før. Den skal ikke klippes bort – hoyaen blomstrer på den samme stilken år etter år – men den skal renses.
- Undersiden av bladet, inn mot midtnerven.
- Under pottekanten, på innsiden, rett under jordoverflaten. Løft potten og lys langs kanten. Og til slutt: bøylen, ledningen, vinduskarmen og gardinkanten rett ved.
Det siste punktet overrasker folk. Ullusa kryper. Den har ingen vinger, men den går fra planten og ut på karmen, og den setter seg i hakk og sprekker der du aldri vasker.
Slik bekrefter du det på et minutt
Du trenger ikke vite arten. Du trenger å avgjøre om det er ullus, og det gjør du på tre kjennetegn: ullen er hvit og voksaktig, den klumper seg i bladhjørner og på nye skudd i stedet for å ligge jevnt utover bladet, og det er klissete rundt den. Insektene er noen få millimeter og beveger seg sakte når du pirker.
Det enkleste trikset er lyset. Ta en hodelykt eller en lommelykt og hold den lavt og på skrå bakfra, slik at lyset treffer bladet fra siden. Grønt bladverk sluker lyset; hvit ull reflekterer det. Plutselig lyser det opp små punkter langs hele stilken som du gikk rett forbi i vanlig taklys.
Sotskimmel kommer senere. Når honningduggen har ligget en stund, blir den svart og tørr, og da ser bladet skittent ut på en måte ingen klut får bort. Det er ikke sykdommen – det er restene etter dem.
Skjoldlus er noe annet, og det er verdt å skille: de sitter som små, flate skjold i bladet og lar seg ikke dytte av gårde. Ullusa er lodden og beveger seg når du pirker.
Runden som må gjentas
Legg fram alt før du begynner, for du kommer til å sitte med begge hender opptatt:
- en bomullspinne
- en liten kopp rødsprit eller isopropanol
- et glass eller en pose til brukte pinner
- en tannpirker
- en fuktig klut til karmen
- en liten, skarp saks
- godt lys, og tjue minutter per plante
Arbeid fra stammen og utover mot tuppen, ett bladhjørne om gangen. Dypp pinnen, press den lett mot bladfestet og drei den rundt stilken – ikke dra pinnen nedover grenen. Drar du, smører du honningdugg utover og dytter insekter ned i bladhjørner som var rene. Se på pinnen etter hver gang. Hvit på pinnen betyr at du fikk en. Ny pinne til neste bladhjørne, ellers flytter du ull fra ett sted til et annet.
Når du er ferdig, er det verdt å ta hele planten i dusjen med lunkent vann, begge sider av bladene. Det fjerner honningduggen, og det er faktisk poenget: så lenge bladene er klissete, klarer du ikke neste uke å se forskjell på gammelt søl og ny ull. Deretter heller du potten på skrå, blåser vannet ut av bladhjørnene og lar den tørke i romtemperatur før den går tilbake i vinduet. Hoya tåler en dusj; den tåler ikke vann som blir stående i klemmen mellom blad og stengel.
Sett en bit teip på potten og skriv datoen. Runde én. Vent fem til syv dager. Gjør det igjen. Fire til seks runder, avhengig av hvor mye du fant i den første. Finner du ingenting to runder på rad, er du sannsynligvis ferdig – men la planten stå under oppsyn en måned til, og tørk over karmen i mellomtiden.
Det er dette som er den harde delen, og grunnen til at ullus får være i fred i så mange hjem: det er ikke vanskelig, det er bare ikke over etter én kveld. Jeg har aldri blitt kvitt ullus på en hoya i løpet av en helg. Jeg har blitt kvitt den i februar, når jeg begynte i desember.
Når planten slutter å vokse
Det finnes en variant du ikke ser. Ullus kan sitte på røttene inne i potten, og da hjelper ingen pinne i bladhjørnene. Det første tegnet er ikke ull. Det er en plante som står riktig, får riktig lys og riktig vann, og likevel ikke vokser.
Etter noen måneder uten framgang veltet jeg potten forsiktig ut og delte rotklumpen. Langs røttene og i hjørnene av potten satt det samme hvite vokslaget, og langs dreneringshullene. Da er rutinen en annen: røttene skylles i lunkent vann, det du ser plukkes bort, jorden byttes, og potten vaskes i varmt vann før den brukes igjen. Planten havner ofte i en mindre potte etterpå, og bruker resten av vinteren på å ta seg inn igjen.
Hvorfor det samme vinduet hver vinter
Det er ikke tilfeldig at hoyaen på den nordvendte karmen får ullus hver januar, og ikke den som står i stua. Varm, tørr inneluft fra en radiator som står på hele døgnet er gunstig for dem. Planter som står tett sammen er det også: en hoya som berører en annen plante, deler problemet sitt på noen uker.
Og de forsvinner sjelden helt. Det overlever noen få i et hakk under pottekanten eller i en sprekk i vinduskarmen, usynlige hele sommeren, til inneluften blir tørr igjen i november. Derfor er det verdt å tørke over karmen ordentlig når du er ferdig med en runde, ikke bare planten.
Det aller vanligste startpunktet er likevel en ny plante. Nesten alle angrep jeg har hatt, har kommet inn med noe jeg kjøpte. Sett nye planter for seg selv i tre til fire uker, gjerne i et annet rom bak en dør, og se etter ull i bladhjørnene før de får plass i vinduet.
Det pinnen ikke klarer
Det finnes en grense. På en tettvokst hoya med krøllete blader, der bladene legger seg oppå hverandre, kommer du ikke til i bladhjørnene med pinne uansett hvor tålmodig du er. Der er saksen det ærlige verktøyet: klipp grenen tilbake til frisk, ren ved, og kast biten i søpla, ikke i komposten.
Er hele planten svekket, og stammen nederst er lodden, er det ofte bedre å ta en stikling fra en ren del av planten, sette den i ny jord i en vasket potte, og la den gamle gå. Det kjennes brutalt ut i januar. Det er det som fungerer.
Soppmygg er ikke dette
Til slutt det folk blander sammen: små, svarte fluer som stiger opp fra potten når du vanner. Det er soppmygg, ikke ullus. De kommer av jord som står konstant våt, ikke av hoyaen, og de forsvinner når du lar det øverste laget tørke ut mellom vanningene. En potte kan ha begge deler samtidig, men det er to forskjellige problemer med to forskjellige løsninger.
