Våt, sammenpakket jord kveler rotdanningen. Røttene må dannes i et punkt som er fuktig og luftfylt på samme tid, og når jorda er mettet presses lufta ut og såret blir stående i vann. Det som får en avlegger til å slå rot, er et medium som er fuktig som en oppvridd svamp, fuktig ved berøring og aldri dryppende, luft rundt såret, og en plassering der temperaturen ikke ligger og vipper mot kaldt glass hele vinteren.
Jeg har fingeren nedi potta når jeg sier det. Det er begynnelsen av februar, det er mørkt klokka fire, og jeg har nettopp løftet opp en avlegger av hoya som jeg festet til den nordvendte karmen i november. Jorda kjennes kald og klissete. Overflaten ser tørr ut, nesten støvete, men under den første centimeteren ligger det en tung masse som lukter svakt surt. Der har du grunnen til at det ikke har kommet én rot på tre måneder, og det er ikke for lite vann. Det er for mye vann på feil sted.
Såret er der alt avgjøres
Innenfor noen millimeter fra snittflaten foregår en byttehandel. Cellene skal dele seg og strekke seg, og de trenger vann rundt seg for å holde seg i live. Samtidig trenger de oksygen for å få energi til delingen. De to behovene peker i hver sin retning, og det er hele grunnen til at denne saken er vanskeligere enn den ser ut.
Når du klemmer jorda godt rundt stammen for at den skal få kontakt, presser du ut lufta. Det som er igjen, er en vannfylt porestruktur der røttene ikke har noe sted å vokse inn. Røtter vokser ikke inn i vann, de vokser inn i porer med vannfilm på veggene. Tar du bort poren, tar du bort plassen.
Og står det først vann i såret, skjer det noe annet først: vevet mykner, blir brunt og begynner å lukte. Råte er ikke det motsatte av tørke. Det er det motsatte av luft.
Fuktkonvolutten
Jeg tenker på det som en konvolutt rundt såret, ikke som vann i hele potta. Det som betyr noe, er hvor fuktig det er i de få centimeterne der roten skal dannes, og hvor tykt luftlaget rundt er.
En avlegger som fortsatt henger på morplanten, har en fordel: den har xylem bak seg og kan fylle på vann ovenfra. En avskåret stikling har ingenting. Men begge har samme svakhet ut mot lufta, for snittflaten er bart vev, og bart vev tørker fra overflaten og innover.
Her er det norske hjemmet en ganske hard motstander. Innelufta i januar er tørr, og den er i bevegelse. Sitter avleggeren på en karm ved en radiator, blir den liggende i luft som hele tiden tar med seg vanndamp bort fra såret. Jeg har målt luftfuktighet nede ved karmen på slike dager og fått tall som er lavere enn jeg liker å tenke på. Det er ikke farlig i seg selv, men det betyr at fuktkonvolutten må fylles på, ikke bare settes én gang.
Plastfolien lyver litt
Plast rundt avleggeren virker. Den kutter av luftbevegelsen og holder vanndampen igjen, og det er derfor den brukes. Problemet er hva den viser deg.
Når det ligger dugg på innsiden av folien, ser det ut som om alt er fuktig. Men duggen er vann som har forlatt mediet og kondensert på plasten. Mediet under kan være tørt selv om plasten er våt. Jeg har åpnet folie på en avlegger i mars og funnet knusktørt materiale og en perfekt duggfilm et par millimeter lenger ut.
Så jeg sjekker på tre måter, og jeg gjør det med noen dagers mellomrom: kjenner med fingeren under overflaten, kjenner på vekten av potta, og ser på fargen på materialet rundt såret. Blir det lysebrunt og stivt, er det tørrere enn det ser ut. Blir det mørkt og sleipt, er det for tett.
Temperaturen ved glasset
Rotdanning går fortere når det er varmt. En avlegger som står kaldt, går sakte. Ikke nødvendigvis galt, men sakte nok til at du mister tålmodigheten og begynner å vanne.
Et nordvendt vindu i februar er ikke bare lystfattig. Glasset er kaldt, og lufta nær det er kaldere enn lufta i rommet. En avlegger som ligger inntil ruta, ligger i et kaldt sjikt med tørr luft som sirkulerer. Den får dårligere tid til å danne kallus før såret er tørt.
Over radiatoren er det motsatte problemet: varmt nok, men lufta er så tørr at konvolutten tømmes på en dag eller to. Det jeg har landet på, er kjedelig og effektivt. Et sted i rommet med vanlig romtemperatur, et stykke fra både glass og varmekilde, med plast som sjekkes. Ikke det mest lysrike stedet i leiligheten, men det varmeste jevne.
Materialet rundt såret
Det finnes en grunn til at sphagnum brukes rundt luftavleggere. Fibrene holder vann i cellene og i mellomrommene mellom dem, men de faller ikke sammen til en pasta når de er fuktige. Strukturen står, og strukturen er lufta.
Så det jeg gjør med en ny avlegger, er å bløte materialet, vri det opp og kjenne etter. Det skal kjennes fuktig og fjærende, ikke dryppe. Klemmer jeg det og det renner, er det for vått, og da er det bare å vri en gang til. Klemmer jeg det og det føles tørt og sprøtt, fyller jeg på og venter noen minutter før jeg fester det.
Fester jeg det, gjør jeg det løst. Ikke stramt. Kontakt er nok, press er skade.
Det jeg ser etter, og når
Rekkefølgen er alltid den samme, og den går langsommere enn man tror. Først ingenting. Så en liten fortykning i kanten av snittet, en kallus som er hard og litt blank. Så små hvite prikker, rotanlegg, som sitter i en ring. Først etter det kommer selve røttene.
Går det en måned uten kallus, er det sjelden vannmengden som er problemet alene. Da ser jeg på temperatur og luft først. Blir kanten brun og myk i stedet, har såret stått for vått, og da er det ikke mer vann som mangler.
Jeg har hatt begge feilene. Den ene potta som så våt ut på toppen og var sur under, sto i fire måneder og ga én kort, svart rot som døde. Den andre, en avskåret stikling på en tørr karm, tørket inn i snittet på under en uke uten at jeg merket det, fordi det så fint ut på overflaten.
Det jeg faktisk passer på nå
- Såret skal være fuktig, aldri stående i vann.
- Materialet skal være løst rundt stammen, aldri komprimert.
- Avleggeren skal stå lunt, ikke inntil kaldt glass og ikke i tørr luftstrøm fra en varmekilde.
- Plast er et verktøy, ikke en garanti. Den skal åpnes, kjennes på og fylles på.
- En avlegger som fortsatt henger på morplanten, tåler mer slurv enn en avskåret, men ikke ubegrenset.
Det siste punktet er det jeg bruker mest. Når jeg er usikker, lar jeg avleggeren henge. Den får vann fra morplanten mens såret får tid til å danne kallus, og jeg slipper å gjette om mediet er fuktig nok. Det er ikke alltid praktisk, men det er den billigste forsikringen jeg har funnet.
Konvolutten er hele poenget. Ikke jorda, ikke vanningen, ikke lyset, men den lille sonen rundt såret der det samtidig er fuktig og luft. Får du den til, slår nesten alt rot. Får du den ikke til, kan du vanne aldri så pent og fortsatt stå der i mars med en klissete potte og ingenting annet.
