Det du faktisk trenger å styre når du vanner med springvann i en norsk leilighet, er temperaturen på vannet og hvor i landet det kommer fra. Å la vannet stå i tolv til tjuefire timer gjør én ting som betyr noe: det blir romtemperert, og kloren rekker å gå ut. Kalsium, magnesium og fluorid blir igjen i vannet uansett hvor lenge muggen står på benken. Og den hvite skorpen på jordoverflaten og de brune tuppene på dracaenaen er to forskjellige hendelser, selv om de ofte dukker opp i samme potte og får skylda for hverandre.
Det første jeg gjorde var å måle. Ikke noe avansert, bare et steketermometer holdt under krana. I februar ga det fem og en halv grad. Samme kran i juli: seksten. Det er to ganske ulike opplevelser for en rot, og jeg tror det er denne forskjellen folk egentlig beskriver når de sier at planta ikke liker seg om vinteren.
Kulda er den variabelen du faktisk kan gjøre noe med
Røtter jobber saktere i kaldt substrat. De tar opp vann, men ikke i nærheten av samme takt som bladverket damper. Resultatet er at potta står våt lenge, og at bladene henger selv om jorda er fuktig. Det ser ut som overvanning, og det er det nesten, bare med motsatt årsak. Så folk vanner litt mer for å hjelpe, og da blir det virkelig overvanning.
Løsningen er ikke tolv timer i en mugge. Den er å slutte å helle femgradig vann i potta. En kanne fylt om morgenen og brukt om ettermiddagen holder i de fleste rom, men på et kaldt soverom med vindu mot nord tar det lengre tid, og da er det greiere å bare kjenne på vannet før du heller. Er det kaldt mot håndleddet, er det kaldt mot røttene.
Jeg bruker kaldtvann, aldri varmtvann fra krana. Det som har stått i rør og varmtvannstank er ikke noe jeg vil ha ned i jorda.
To byer, to vann, ett råd som ikke passer begge
Det meste av plantelitteratur på engelsk er skrevet for hardt vann. Der er kalsium og magnesium hovedproblemet, og folk får beskjed om å filtrere, bruke destillert vann eller samle regnvann. Flytter du de rådene til en norsk leilighet, treffer de ofte feil.
Bergen og Oslo henter drikkevannet sitt fra overflatekilder. Regn som har seget gjennom fjell og myr inneholder lite oppløst kalk, og vannet er gjennomgående mykt. Det betyr ikke at det er identisk. Nedbørfelt, reservoarer og behandling varierer, og noen kommuner har grunnvann eller innslag av kalkholdige masser som gjør vannet merkbart hardere. Du trenger ikke vannrapporten for å finne ut hvor din kommune ligger, du har den allerede på kjøkkenet. Se på kjelestenen. En kjele som stadig får et tykt, grått lag, forteller at vannet ditt bærer mer karbonat enn naboen sitt.
Det som er felles for nesten hele landet, er at vi ikke har det problemet de engelske rådene beskriver. Vi har et annet.
Skorpen på jorda er ikke det samme som tuppene
Den hvite, lett kornete skorpen som dukker opp oppå jorda gjennom vinteren, er kalsiumkarbonat. Det er det som blir igjen når vannet fordamper. Kalsiumet har vært i vannet hele tiden, muggen eller ikke. Skorpen sier altså mest om hvor mye du vanner ovenfra og hvor ofte overflaten tørker, ikke om vannkvaliteten i seg selv.
Den er ikke farlig. Jeg skraper den av med en gammel spiseskje. Vil du ha den ut av potta og ikke bare av overflaten, kan du vanne gjennom med rikelig vann noen ganger etter hverandre, så det renner godt ut av dreneringshullene og tar med seg saltene.
Brune tupp er en annen sak. Der er det salter og fluor som har samlet seg i bladspissen. Planten damper vann fra tuppen, vannet forsvinner, og det som var oppløst, blir liggende igjen. Fluorid og gjødselrester hoper seg opp i den delen av bladet som ikke har noen måte å skille dem ut på. Dracaena og grønnrenne er de klassiske eksemplene hjemme hos folk.
Her har norske forhold en nyanse som sjelden kommer med i forklaringene: norsk drikkevann tilsettes ikke fluor. Det betyr at fluor-delen av forklaringen, som er så sentral i amerikanske plantefora, ikke uten videre gjelder i en norsk stue. Fluorid finnes likevel naturlig i noen grunnvannskilder, så det kan forekomme, men i de fleste norske hjem er det saltanrikningen fra gjødsel og fra å vanne ovenfra, gang på gang, som driver tuppene. Legg til tørr inneluft i mars, som gjør at spissen damper mer og tørker raskere, og du har to årsaker som ser identiske ut.
Det er upraktisk å skulle skille dem sikkert. Du kan ikke se på en brun tupp om den skyldes luft eller salt. Men du kan gjøre noe med begge: vanne sjeldnere men gjennomført, og ikke gjødsle en plante som står stille i mørket.
Rutinen jeg faktisk bruker
Vann og temperatur
Jeg fyller kannen kvelden før og vanner neste morgen, eller motsatt. Poenget er ikke timene, det er temperaturen. En kanne som har stått i rommet over natten, holder seg romtemperert i mange timer uten noe mer.
Vinterstid vanner jeg mindre, men ikke fordi det er vinter. Jeg vanner mindre fordi lyset er borte og planten bruker mindre vann. Det er to ulike grunner som gir samme resultat, og det er lett å blande dem når man står der med kannen.
Når jorda først skal gjennomvannes, gjør jeg det ordentlig og lar potta renne av seg i vasken før den går tilbake i potteskålen. Små skvetter hver dag legger igjen mer salt enn en sjelden, skikkelig gjennomvanning gjør.
Regnvann, snø og det som ikke hjelper
Regnvann er mykt og inneholder ingen kalsium. For dracaena og grønnrenne er det det nærmeste du kommer idealet, og i Bergen er det bare å sette ut en bøtte. I Oslo er det frosset halve året. Smeltevann fra snø fungerer, men hent den fra et sted det aldri er strødd, ikke fra veikanten eller fra brøytekanten langs gangveien.
Et enkelt kullfilter tar noe av kloren, men kalsium og fluorid går stort sett rett gjennom. Det er greit å vite forskjellen på hva det gjør og hva det ikke gjør, før man begynner å lete etter en løsning på et problem man kanskje ikke har.
Det jeg ikke kan svare på fra min egen leilighet
Noen har egen brønn. Noen bor i en kommune med mer kalkholdig grunnvann. Noen har nettopp flyttet og har vann fra en helt annen kilde enn før. Jeg kan ikke si hva som kommer ut av krana di.
Det jeg kan si, er rekkefølgen jeg selv ville sjekket i. Kjenn på temperaturen først, for den kan du gjøre noe med i dag. Se på kjelen, for den forteller om kalsium. Se på skorpen og på tuppene, og hold dem fra hverandre. Den ene handler om at vann forsvinner fra jorda. Den andre handler om at det forsvinner fra bladet.
For de fleste i Norge er det ikke hardheten som tar plantene. Det er at vi vanner med noe som er fem grader kaldt, midt i den mørkeste måneden, og deretter leser et råd skrevet for et annet lands vann.
