Spraglete blader på stueplanter i norske hjem er sjelden et tegn på tørr luft. Det jevne, fine prikkmønsteret kommer i de fleste tilfeller fra spinnmidd (vevspinnmidd), som tømmer celler på undersiden av bladet og etterlater blekede celler på oversiden. Prikkene forsvinner ikke når du tørker dem bort, fordi de ikke ligger oppå bladet – de er arr i vevet. Tørr inneluft gjør noe annet: den brenner kanter og bladspisser, ikke midten av bladet. Rekkefølgen er derfor å tørke først, se hvor prikkene sitter, og luke ut støv, thrips, kulde ved glasset og gammel gulning før du behandler noe som helst.
Jeg står ved nordvinduet i februar med en gullranke som henger ned mot radiatoren, og holder det ene bladet opp mot lyset. Det er den beste lampen i huset på denne tiden av året: flatt, grått lys fra en himmel som ser ut som den gjorde i går. Bladet legges flatt og vippes litt, så lyset faller på skrå innover flaten. Da ser jeg det. Et jevnt strø av lyse prikker, som om noen har drysset salt over bladet med en saltbøsse, spredt over hele flaten og ikke bare i den ene enden.
Så tørker jeg. Tommelen over flaten, lett, fra midtnerven og utover. Dette er den enkleste testen jeg vet om, og den tar to sekunder. Ligger prikkene som et tynt lag, gir de seg, og bladet under er blankt og grønt og helt. Da er svaret støv, og støv er ikke et symptom. Det er bare et blad som ikke har blitt tørket siden i høst.
Midd gir seg ikke. Ikke fordi de sitter fast, men fordi de ikke ligger oppå. Prikkene jeg ser på oversiden, er tomme celler. Midd har stått på undersiden og tømt dem, én etter én, og det blekede vevet er arret. Bladet kjennes glatt og ofte blankt, men fargen er borte. Det var her jeg gikk feil i flere år: jeg tørket, prikkene ble ikke borte, og jeg konkluderte med at bladet sikkert bare var slitt.
Det neste jeg ser etter, er hvor prikkene begynner. Hos meg starter det nesten alltid nær midtnerven eller langs hovednervene, og brer seg utover mot kanten. Midd vil ha det tynne, saftige vevet mellom nervene. Nervene og kanten er seigere og blir stått over så lenge det finnes noe annet å ta. Mønsteret blir deretter: tett og nesten sammenhengende nær nerven, glissent ute ved bladkanten, som om noen har gått over midten av bladet med en utvasket pensel.
Thrips har et annet håndtrykk
Thrips gir ikke prikker. Thrips gir arr.
Det jeg så først på en ZZ-plante med thrips, var ikke lyse prikker, men sølvgrå, uregelmessige flekker med en tydelig kant, som om noen hadde skrapet det ytterste laget av bladet med en negl. Flekkene lå i grupper, ikke jevnt fordelt over flaten, og flere steder satt det små svarte prikker løst oppå dem. De svarte prikkene er fra, rester etter det thripsen har spist. Ser jeg svarte prikker sammen med gråsølv arr, slutter jeg å lete etter spinnmidd på den planten.
Forskjellen jeg går etter, er tekstur og fordeling. Thripsskade ser skrapet og flakete ut, i færre og større felt. Middskade ser ut som fint, jevnt støv over store deler av bladet, i mange små enheter. Et blad med thrips ser hærjet ut. Et blad med midd ser bare blekt ut.
Kulde ved glasset og tørr luft
Det tredje jeg luker ut, er det som faktisk handler om luft og temperatur.
Et blad som har ligget inntil et norsk vintervindu, får skaden på den siden som vender mot glasset. Det er kanten, spissen eller et felt som har berørt ruta, og det blir blygrått, papirtynt og til slutt brunt og sprøtt. Ytterst ved glasset er luften kaldere enn i resten av rommet i timene før det blir lyst, og et tynt blad som ligger trykket mot ruta, tåler ikke det samme som luften inne.
Tørr luft fra panelovnen gjør noe beslektet: den tørker ut kantene og spissen og gir en brun, papiraktig rand ytterst. Begge disse skadene har samme kjennetegn: de rammer ytterkanten og spissen, ikke midten av bladet. Midten forblir grønn og jevn. Det er motsatt fordeling av midd, som rammer flaten og lar kanten stå grønn. Et blad med brun rand og et friskt, grønt parti innenfor peker mot luft og kulde, ikke mot midd.
Jeg har også lurt meg på gulning. Et blad nederst på en plante som gulner jevnt og sakte nedenfra og opp, er nesten alltid noe annet: vann, rot, lys eller alder. Middgulning kommer som prikker som flyter sammen, og den kommer etter prikkene. Den er ikke jevn.
Her ligger fella jeg gikk i lengst: tørr luft er ikke forklaringen på prikkene, men den er medskyldig. Midd liker varm, tørr luft og stillestående luft nær vinduet. Derfor dukker de opp i februar og ikke i juli, og derfor passer påstanden om at det nok bare er tørr luft så godt at den holder i ukevis mens problemet vokser. Inneluften forklarer hvorfor midd trives. Den forklarer ikke prikkene.
Nettet i bladhjørnet, og papirtesten
Får jeg bare bruke én observasjon på å bestemme meg, velger jeg nettet.
Det sitter i bladhjørnene, i sømmen der bladstilken møter stammen, og der bladet ligger tett mot stammen. Det er finere enn nettet en vanlig edderkopp lager, mer som et tett, grått lo over sømmen, og det er nesten usynlig til lyset faller på det fra siden. Det sitter i den delen av planten der luften står stille. Jeg har hatt planter der det eneste tegnet var et lite grågrått felt i ett bladhjørne, og da var saken klar.
Er jeg i tvil, gjør jeg papirtesten. Et hvitt A4-ark fra skriveren, holdt flatt under bladet, og så tapper jeg lett på oversiden. Det som faller ned, blir liggende på arket. Støv og jord blir liggende stille. Midd og skallskinn begynner å krype. På hvitt papir ser jeg dem som bittesmå, gråhvite prikker som beveger seg noen millimeter og stopper igjen. Det tar noen sekunder før de kommer i gang, så jeg venter. Skallskinnet er det som forvirrer mest, for det rører seg ikke og ser ut som nettopp det støvet jeg prøvde å utelukke.
Under bladet, der svaret ligger
Midd bor på undersiden. Jeg finner dem ikke ved å stirre på prikkene på oversiden, men ved å vippe bladet og lyse på undersiden med leselampen eller lommelykten på telefonen.
Jeg bruker en vanlig lupe fra skuffen, 10x er nok. Telefonen med makro gjør samme nytten og er lettere å holde rolig: jeg tar bilde, zoomer inn på skjermen og ser det øynene ikke klarer alene. På undersiden leter jeg etter bevegelse og etter form. Midd er runde, jevne og litt glinsende, og de sitter langs nervene. Kalk- og mineralutfellinger fra hardt vann sitter oftere på oversiden, er kantete og uregelmessige, og forsvinner når jeg fukter dem. Midd gjør ikke det.
Det hender jeg fortsatt ikke klarer å bestemme meg. Et enkelt blad nederst på en plante, én tørr flekk, ingen nett, ingen bevegelse. Da noterer jeg det som uavklart, lar planten stå, og ser på nyveksten i stedet. Det er ikke et nederlag. Det er nesten alltid billigere å vente enn å bruke en måned på noe som ikke var problemet.
Bare det nye bladet svarer
Skade som allerede har skjedd, blir aldri grønn igjen.
Prikkene som er der i dag, er der om et halvår. De er en historie om noe som har skjedd, ikke et svar på hva som skjer nå, og de kan ikke brukes til å avgjøre om midd fortsatt er der. Derfor merker jeg bladene som har symptomene – en binders på stilken, en strek med tusj på potten – og ser bare på det som kommer ut etterpå. Kommer det nye bladet ut jevnt og grønt og holder seg jevnt og grønt den første uken, er det over. Kommer det ut med prikker allerede før det har brettet seg ut, er det fortsatt aktivt.
Det er den eneste målingen som betyr noe. Prisen for å vente er et par blader. Prisen for å behandle et kaldt vindu som om det var midd, er en måned med feil problem og en plante som ser verre ut enn den gjorde da du begynte.
