Det er bare ett av tallene på en plugg-og-spill-lampe som avgjør om planten får nok lys, og det står nesten aldri på esken: DLI, den samlede mengden plantelys som treffer bladet i løpet av et døgn, målt i mol per kvadratmeter per dag. PPFD er den ene faktoren i det regnestykket og det mest direkte tallet på hvor mye plantelys lampen leverer på en gitt avstand. Kelvin beskriver fargen på lyset, ikke styrken. Watt beskriver hvor mye strøm lampen trekker, ikke hvor mye av den strømmen som blir lys planten kan bruke. Den praktiske konsekvensen er at du måler der planten står, i den høyden du faktisk kommer til å ha lampen, ganger PPFD med antall sekunder lyset står på, og justerer avstand eller timertid til tallet ligger der du vil ha det.
Jeg står på en kjøkkenstol med telefonen flat oppå det øverste bladet på en pothos. Lampen henger 25 centimeter over. Appen sier 4 000 lux. Så løfter jeg telefonen til 50 centimeter under lampen og får 1 200. Det er de to tallene, ikke noe på esken, som forteller meg hva planten faktisk får.
Fra lux på telefonen til PPFD i bladhøyde
Telefonen min måler ikke PPFD. Den måler lux, altså lys veid mot hvordan øyet mitt oppfatter det. Grønt blir telt tungt, dypt rødt blir telt lett, og det er nesten motsatt av hva bladet bryr seg om. Så lux-tallet er et sammenligningstall, ikke et svar.
For hvitt LED-lys ligger omregningsfaktoren til PPFD et sted mellom 0,013 og 0,018, avhengig av spekteret. Jeg bruker 0,015 og vet at jeg da kan ta feil med pluss-minus tretti prosent. Det er greit, for jeg bruker tallet til å sammenligne to punkter på samme hylle, ikke til å bevise noe.
4 000 lux blir da omtrent 60 µmol per kvadratmeter per sekund. Med timeren på tolv timer:
- 60 µmol/m²/s ganger 43 200 sekunder = 2,59 mol per kvadratmeter per dag
Det er DLI-en. Og det er dette tallet planten lever av, ikke watt-tallet, ikke kelvin-tallet, ikke lumen.
De grensene jeg selv jobber etter ser omtrent slik ut. Under 1 mol per dag står de tøffeste artene stille, de overlever bare. Rundt 2 til 4 mol per dag vokser pothos, aglaonema og ZZ sakte men jevnt. Mellom 5 og 10 begynner det å bli tydelig vekst, nye blader jevnt og trutt. Over 10 til 12 er jeg i området der hoya og andre lyshungrige planter trives. Dette er ikke en fasit som gjelder alle planter i alle rom. Det er tallene jeg har landet på etter å ha sett hva som faktisk vokser og hva som bare står der.
Det viktige er ikke at du husker mine tall. Det er at du har ett tall å styre etter, målt i din egen stue, på din egen hylle.
Kelvin sier ingenting om hvor mye lys som kommer fram
Kelvin sier hvor kaldt eller varmt det hvite lyset ser ut. 4 000 K og 5 000 K er nøytralt hvitt og lett å jobbe under. 2 700 K er gult og koselig, men rødtungt. En gammeldags rød-blå lampe gir deg ingen fargegjengivelse i det hele tatt, og da ser jeg ikke om bladet er mørkt grønt eller i ferd med å bli brunt.
To lamper med samme PPFD, en på 4 000 K og en på 6 500 K, gir planten omtrent like mye energi. Forskjellen ligger i formen på spekteret, ikke i mengden. Det betyr ikke at spekteret er likegyldig. Grønt lys trenger lenger ned i bladverket enn rødt og blått, og kan påvirke hvor store bladene blir. Langt rødt lys påvirker forholdet mellom rødt og langt rødt, som planten bruker til å kjenne om den står i skygge, og det styrer om stengelen strekker seg. Men ingen av disse tingene er det jeg først justerer på. Jeg begynner alltid med DLI-en, fordi den feilen er den store.
Watt er strøm inn, ikke lys ut, og arealet er mellomleddet som mangler
Watt forteller hvor mye strøm lampen trekker fra veggen. Det er en kostnad, ikke en lysmengde. To lamper på 12 watt kan levere svært ulikt med plantelys, fordi virkningsgraden er forskjellig og fordi optikken sprer lyset ulikt.
Broen mellom watt og PPFD er to steg, og det andre steget er det folk hopper over.
Steg én er virkningsgrad, målt i µmol per joule. En moderne hvit LED ligger et sted mellom 1,2 og 2 µmol/J etter at diffusor og driver har tatt sitt. En 12 watts lampe på 1,5 µmol/J gir omtrent 18 µmol per sekund ut av lampen.
Steg to er arealet. 18 µmol per sekund fordelt på 0,25 kvadratmeter, altså en hylle på 50 ganger 50 centimeter, gir i gjennomsnitt 72 µmol/m²/s. Deler du på en hel stue, forsvinner tallet.
Og her ligger fellen: gjennomsnittet skjuler at fordelingen er ujevn. Kanskje får midten av hyllen 130 µmol/m²/s og endene 30. Gjennomsnittet på 72 finnes ikke på noe punkt. Det er derfor jeg alltid måler minst tre steder, ikke ett.
Høyden, kjeglen og kanten av hyllen
Lys fra en liten kilde avtar med kvadratet av avstanden. Dobler jeg avstanden, faller intensiteten til en fjerdedel. Det er den enkeltfaktoren jeg har mest nytte av, fordi den er gratis å justere på og lett å glemme.
I praksis er nedgangen ofte litt slakere enn en fjerdedel, fordi en plugg-og-spill-lampe med diffusor ikke er et punkt. Jeg målte 4 000 lux på 25 centimeter og rundt 1 200 på 50, ikke 1 000. Lampen er bred, og da sprer lyset seg litt mer motstandsdyktig enn formelen skulle tilsi.
Formen på lampen betyr like mye som høyden. En smal kjegle på 30 grader samler alt i en liten flekk. Det er fint for én høy plante, men på en hylle får du et brent punkt i midten og mørke i endene. En bred kjegle på rundt 120 grader gir lavere topp, men jevnere fordeling. Er hyllen lang, er en langstrakt lampe lettere å styre enn en rund, fordi lyset fra en linje avtar saktere sidelengs enn lyset fra et punkt.
Slik sjekker jeg det. Jeg legger et ark på hyllen, merker fem punkter, og holder telefonen flatt mot lyset på hvert av dem. Så deler jeg det laveste lux-tallet på det høyeste. Er forholdet under 0,5, hever jeg lampen litt eller supplerer med en lampe til. Er det over 0,7, lar jeg det stå.
En siste ting om målingen: telefonen skal ligge flatt, ikke peke skrått opp mot lampen. Sensoren måler et plan, og et plan pekt rett mot lampen lyver oppover. Legg den på bladnivå, flatt, med skjermen ned.
Timeren forandrer DLI, men planten teller også dager
DLI er lineær i tid. Dobler jeg antall timer, dobler jeg DLI-en, så lenge PPFD-en holder seg. Det gjør timeren til det kraftigste verktøyet jeg har etter høyden.
Men to ruter til samme DLI er ikke like. Tolv timer på 60 µmol/m²/s og seks timer på 120 gir samme tall på papiret, og likevel ikke samme plante. Over et visst punkt gir mer PPFD bare varme i bladet, ikke mer vekst. Og døgnlengden i seg selv er et signal. Hoya blomstrer ikke på kommando, den reagerer på hvor lang natten er. I tillegg har planter en mørkeperiode de faktisk bruker. Sansevieria og ZZ tar opp karbondioksid om natten, og de vil ha en ekte natt, ikke en pause på fire timer.
Derfor setter jeg timeren på tolv til fjorten timer og lar den stå der, i stedet for å jage høyere tall med kortere dager.
Slik ser rutinen min ut
Jeg måler én gang, i den høyden lampen faktisk skal henge, og skriver lux-tallet på en tapebit under hyllen. Så regner jeg om til PPFD og videre til DLI med timertiden jeg har tenkt å bruke. Er tallet under det jeg vil ha, prøver jeg å senke lampen noen centimeter før jeg vurderer å bytte noe.
Det siste året har jeg begynt å måle på nytt i november og i mars. Grunnen er at vinduet endrer seg mer enn lampen gjør. På et nordvendt vindu i desember måler jeg noen tidels mol per dag, og med snø på glasset enda mindre. Da er lampen ikke et supplement lenger, den er hele kosten. I juni kan det samme vinduet gi mer enn lampen noen gang kommer til å gi. En innstilling som fungerte i mars kan sulte planten i desember uten at noe på lampen har forandret seg.
Og det er hele poenget med tallene på en plugg-og-spill-lampe. De er ikke en handleliste. De er en kjede. Watt ganger virkningsgrad gir mikromol per sekund. Delt på arealet gir det PPFD. Ganget med sekundene gir det DLI. Bryter én lenke, sier resten av tallene ingenting om hva som når fram til bladet.
