Rosa lys er ikke sterkere enn hvitt. Fargen på lampen forteller hvilke bølgelengder den sender ut, ikke hvor mange fotoner som lander på bladet. En rosa eller lilla lampe sender mest rødt og blått og nesten ikke grønt, og det er et spektralvalg, ikke et styrkebevis. Styrken ligger i to helt andre tall: PPFD, altså fotoner per kvadratmeter per sekund i området 400-700 nm, og DLI, summen av dem over et døgn. De to kan skrus opp og ned uavhengig av fargen. Derfor kan en rosa lampe være både svakere og sterkere enn en hvit uten at du ser det på lyset.
Jeg hadde to hyller i stua en vinter. Over den ene hang en lampe som la et rosa slør over hele veggen, så sterkt at jeg snudde meg vekk når jeg vannet. Over den andre hang en hvit lampe som nesten så avslått ut - du oppdaget den først når du la hånda under og kjente varmen. Samme timer, samme avstand ned til pottene, to stiklinger av grønnrenne i like glass.
Det jeg ventet, var at den rosa sida skulle dra fra. I stedet ble den lang og tynn, med godt mellomrom mellom bladene, mens den hvite sida sto tettere og med mørkere blader. Det tok meg en stund å skjønne at det ikke sa noe om hvilken lampe som ga mest lys. Det sa noe om hva slags lys den ga.
Farge og styrke er to forskjellige skruer
En lampe har to egenskaper som ikke henger sammen. Den ene er spekteret: hvilke bølgelengder den sender ut, fordelt over nanometerskalaen. Den andre er mengden: hvor mange fotoner den leverer per sekund ned på en gitt flate. Rosa beskriver den første. Den sier ingenting om den andre.
Det er lett å blande dem, fordi øyet vårt er bygget for noe helt annet enn fotosyntese. Vi er mest følsomme rundt 555 nm, altså grønt, midt på dagen. Et rosa lys har nesten ingenting der. Det ser likevel kraftig ut, fordi det er mettet og uvanlig, og fordi pupillen ikke får noe å jobbe med. Hvitt lys med samme fotonmengde ser kjedelig ut. Kjedelig er ikke det samme som svakt.
Klorofyllet har to vinduer, og ingen av dem er grønne
Klorofyll a og b absorberer sterkt i to områder: blått rundt 430-450 nm og rødt rundt 640-680 nm. Grønt blir i stor grad reflektert og sendt videre - det er derfor bladet ser grønt ut for deg. Når du ser en rosa lampe, ser du altså de to absorpsjonsbåndene med dine egne øyne. Det er en ganske elegant ting, og det er nok der forvirringen starter.
For det å treffe absorpsjonsbåndene er ikke det samme som å være sterk. Det er det samme som å være smal. En lampe som bare sender i de to vinduene, gjør jobben med å levere fotoner der klorofyllet tar dem imot, men den sier fortsatt ingenting om hvor mange den leverer.
Det er verdt å merke seg at PPFD teller fotoner, ikke energi. Et rødt foton på 660 nm bærer mindre energi enn et blått på 450 nm, men i PPFD teller de likt. Nettopp derfor er PPFD det riktige målet og watt det dårlige: fotosyntesen styres av antall fotoner i båndet, ikke av joule.
Hvorfor plantene under rosa lys blir lange
Rødt og blått gjør ikke helt det samme med formen på planten. Rødt dominerende lys driver strekningsvekst og bladutvidelse. Blått holder veksten kompakt. En blanding av bare rødt og blått, med mye rødt i overvekt, gir derfor ofte planter som strekker seg mot lyset i stedet for å fylle seg ut.
Det var dette jeg så på hylla: ikke at planten under den rosa lampen fikk for lite lys, men at den fikk et lys den tolket som «jeg må strekke meg». Lange ledd mellom bladene er plantens svar på spekteret, ikke på styrken. Det er en av grunnene til at jeg sluttet å dømme en lampe etter fargen den setter på veggen.
Hva hvitt LED-lys faktisk er
En hvit LED er nesten alltid en blå LED. Kjernen sender rundt 450 nm, og oppå den ligger et fosforbelegg som konverterer en del av det blå lyset til lengre bølgelengder. Resultatet er en høy blå topp pluss en bred pukkel utover grønt, gult og rødt. Det er ikke et jevnt spektrum, og det er ikke magisk - det er blått pluss omdannet blått.
Poenget er at hvitt lys inneholder rikelig med blått. En hvit lampe sløser ikke bort det blå ved å legge grønt oppå. Den bredere fordelingen betyr at flere bølgelengder er til stede samtidig, og i en tett plante er det faktisk en fordel.
Grønt er ikke bortkastet
Grønt lys driver fotosyntese dårligere per foton enn blått og rødt, men det kommer lenger inn i bladet og lenger ned i et bladverk. Et grønt foton som treffer et blad som allerede er mettet på toppen, kan fortsatt bli brukt i laget under. I en stue med tett grønnrenne eller hoya er det ikke et tap.
Mørkerødt sitter utenfor hovedbåndet
Rundt 700-730 nm ligger det mørkerøde, ofte kalt far-red. Det ligger stort sett utenfor båndet der fotosyntesen henter mest, men planten bruker det til å lese omgivelsene: forholdet mellom rødt og mørkerødt forteller den om den står i skygge eller i åpent lys. Mye mørkerødt om kvelden kan gi mer strekning. Det er en skyggerespons, ikke ekstra drivstoff.
Lux-måleren tar feil i begge retninger
Hvis du vil ha tall på lampen din, er en lux-måler eller en lysstyrke-app det verste verktøyet du kan bruke - og det er den feilen jeg selv gjorde først. Lux er vektet etter den fotopiske kurven, altså øyets følsomhet. Den er bygget for å måle hvordan et rom oppleves av et menneske.
Konsekvensen er at en hvit lampe får mange lux for en gitt PPFD, fordi den har mye innhold i det grønne området der lux måler best. En rosa lampe får få lux for samme PPFD, fordi den mangler nettopp det området. Måleren gjør altså nøyaktig den samme feilen som øyet ditt, bare med tall på.
Vil du ha noe som ligner på et reelt tall, må du måle fotoner i 400-700 nm. En PAR-måler gjør det. En mobilapp med et diffusorark foran kameraet kan gi en pekepinn, men den er grov og varierer mye mellom telefoner. Jeg bruker den til å sammenligne to oppsett i samme rom, aldri til å si at «denne lampen er sånn og sånn god».
Tallene som faktisk avgjør
DLI er det tallet planten opplever. Det regnes ut slik: PPFD ganger antall timer ganger 3600, delt på en million. Viser måleren 150 µmol/m²/s og lampen står på i tolv timer, blir det 150 × 12 × 3600 / 1 000 000 = 6,5 mol/m²/dag.
Til sammenligning: et nordvindu i desember gir grovt regnet et par mol over et helt døgn på en klar dag, og mindre når himmelen er grå. Sansevieria og ZZ-planten klarer seg fint på det lille de får. Grønnrenne, aglaonema og hoya vil ha mer, og da er det lampen som leverer - uansett om den er rosa eller hvit. Det er DLI-en som avgjør, og den kan du endre ved å øke timetallet eller flytte planten nærmere.
Hvordan jeg tenker om det nå
Jeg behandler spekter og styrke som to skruer. Spekteret velger jeg etter hva jeg vil at planten skal gjøre - kompakt vekst eller mer bladmasse. Mengden setter jeg etter hvor mange mol planten trenger, og den justerer jeg med avstand og timer. Fargen på veggen er bare et symptom på det første, aldri et svar på det andre.
Og det er grensen for hva jeg kan si: jeg har ingen lab, apparatene mine er omtrentlige, og ulike arter tåler ulik DLI. En rosa lampe kan være en sterk lampe. Det er bare ikke fargen som gjør den sterk.
